Fra kartoffel til kanteføl

Potetens historie går flere tusen år tilbake i tid, til det som i dag er kjent som Peru og Bolivia i Andesfjellene. Vi skal gi deg et innblikk i reisen fra "patata" i Sør-Amerika, og frem til "kanteføl" i Hallingdal og Valdres. Vi kan anbefale deg å nyte en pose med kantefølflak på reisen, for vi har mye på hjertet. Spesielt om den norske delen av historien.

 

Fra Sør-Amerika til Europa

Det var en gang noen spanjoler som leita etter gull hos inka-indianerne i Sør-Amerika. Hvor mye gull de fant skal vi ikke legge oss opp i, men heldigvis fant de mer enn bare edelt metall. De tok med seg poteten til Europa på 1500-tallet. Det tok noen år før europeerne fikk smaken for den nye jordfrukten, og det skulle være en kunst å dyrke den. Etterhvert slo poteten an på en klimagunstig øy i Atlanterhavet. Nærmere bestemt Irland. Her ble poteten en sikker vekst i ellers vanskelige tider for kornavlinger for bøndene på øya.

Poteten skal ha vandret fra vest mot øst, innom Spania og videre til resten av Europa som patata, potatis, potetos – poteto/potato? Èn teori på hvorfor de sier "kartoffel" i Tyskland og Danmark skal være at en litt tunghørt pave skal ha trodd han fikk servert "taratouphli" (trøffel). Poteten var jo en revolusjon, så at det spredte seg fra "taratouphli" til kartoffel med soldater og embetsmenn på reise er ikke helt usannsynlig.

En utfyllende teori på ordet "kartoffel" er at de avledede ordene Tartuffeln og Artoffel var vanlige i Tyskland på 1800-tallet. Via en såkalt dissimilasjon har så ordet Kartoffel oppstått. Det var for øvrig den tyske Landgraf IV (Hessen-Kassel) som allerede i 1591 nevnte de italienske ordene for potet i sine brev. "Erdäpfel" ble importert fra det franske "pommes de terre" og resulterte i den historiske betegnelsen Ertüffel. Og derfra og til Kartoffel er det jo ikke så langt, heller.


Fra Europa til Hardanger

Vi skal tilbake til opplysningstiden på 1700-tallet i Norge. Fra Lolland i Danmark kom den danske prosten Hans Carsten Atche til Norge og var prest i Aurland fra 1737. Atche skal ha vært på en handelsreise til Holland (Nederland) hvor han fikk tak i potet, før han bosatte seg i Lærdal fra 1743. På Nederlandsk kalles poteten for "aardappel", noe som direkte oversatt blir "jordeple" (eller natureple om du vil). Atche skal  ha prøvd å dyrke potet (jordeple) i Lærdal etter sin handelsreise, men det løsnet ikke helt før han flyttet til Hardanger.

I 1757 busette Atche seg på Ullensvang prestegård på Lofthus i Hardanger. Her fikk han en kollega (klokker) ved navn Peder Olsen, og det var de som skal ha dyrket Norges første poteter (og morelltrær) med suksess i 1758. Prester blir regnet som den tids embetsmenn, gode på å dokumentere og snakke for seg til mengder av folk gjennom sitt arbeid. Dette kan være årsaken til at historien om Atche er en av de mest kjente historier om potetens første dyrking i Norge. Fra avlingen til Atche i Hardanger går historien videre til to nye personer i historien om kanteføl. De to personene er Peder Hertzberg (prost i Sunnhordland) og Kristofer Friman Hjeltnes (bonde i Ulvik herad innerst i Hardangerfjorden, tett på Hardangervidda, og nabokommunen til Hol).


Peder Harboe Hertzberg

P. H. Hertzberg skal ha vært på besøk hos Atche i Lofthus (Hardanger) og fått med seg noen poteter i hatten sin, som han tok med seg til Finnås prestegård på Bømlo der han forsket videre på og skrev en bok for å informere bønder i Norge om poteten i tidsrommet 1758 til 1774. Det samme året som Peder H. Hertzberg høstet første avling med poteter på Bømlo (1759) ble hans eldste sønn født. Hans eldste sønn het Niels Hertzberg. Far og sønn (Peder og Niels) blir regnet som foregangsmenn innen medisin, vitenskap og folkeopplysning på 1700-tallet. Faren med sin interesse for urtemedisin og dyrking av bær, frukt og potet på gården sin på Bømlo (hvor han dessuten hadde en brønn med et "helt spesielt vann" som folk kom langveis fra for å drikke av, ettersom det skulle helbrede for sykdom og smerte), og sønnen med sin interesse for legevitenskap og klimaobservasjoner på Lofthus (etter 1803).

Det er mye å skrive (etter å ha lest kildene som det henvises til nederst på denne nettsiden) om både Peder, Niels og resten av Hertzbergfamilien. Vi kan nevne om Niels at han blir regnet som landets første "turistsjef" slik som han promoterte for Hardanger som reisemål (før nasjonalromantikken begynte for fullt) – dessuten sto han i bresjen for en helårsvei mellom øst og vest, slik at posten kunne komme fram hele året. I 1818 stikket han opp en trasé over Haukelifjell, som senere ble bygget i 1823 og i dag som man delvis kjenner igjen som Europavei "E139". Vi kan og legge til at Hertzberg satt i det overordentlige storting som en av fire representanter fra Søndre Bergenhus Amt i 1814, og at Sebastian Welhaven omtaler han som "et lys for sine fjorde" i et dikt, skrevet om hans liv i 1835. Niels Hertzberg overtok prestegården på Lofthus i 1803 etter Glahn og Winding. Dette var den samme gården der Athe hadde dyrka sine første poteter i 1758. Hertzberg ble værende der livet ut.

Historien vår handler om potet, så vi overlater ordet om Hertzberg til referansene du finner i bunnen av denne siden om du vil fordype deg mer i historien som fulgte etter Peder’s bok om poteten og nysgjerrigheten den inspirerte til landet rundt.

Boka som Hertzberg skrev heter enkelt og greit "POTATOS". Fullstendig tittel: "Underretning for Bønder i Norge, Den meget nyttige Jord-Frugt POTATOS. At plante og bruge, Af Egen Erfarenhed forestillet ved P. H. Hertzberg". Boken kom ut første gang i 1764 og finnes i dag som faksimile-utgave på biblioteket.





Kristoffer Frimann Hjeltnes

Innerst i Hardanger, i Ulvik, budde bonden Kristoffer Friman Hjeltnes. Hjeltnes skal ha vært en nytenkende og nysgjerrig gårdbruker. Slik som Hertzberg, fikk Hjeltnes med seg poteter fra Atche i 1758 som han dyrket på gården sin i Ulvik. Hjeltnes dyrket etterhvert poteter av forskjellige sorter fra innland og utland, men Hjeltnes drev ikke bare med potet. Det var på gården hans at det ble gjenopptatt "kommersiell" dyrking av frukttrær første gang, etter svartedauen i 1349. Det var på denne gården (Hjeltnes) at fruktdyrkningskolen ble opprettet i 1901 (senere kjent som Hjeltnes Gartnerskole), og i 2018 at Norges første og så langt eneste videregående skole med egen linje for "lokalmat" ble opprettet.

Etter Hjeltnes sitt funn av potet (eller "pote" som de sier i Hardanger) så dyrket han potet og gjorde forskning på lik linje med Hertzberg på Bømlo. Hjeltnes dyrket poteter i syv år før han i 1766 skrev en anonym artikkel om "kartoffel" til Bergens Addresse-contoirs Efterretninger (senere kjent som Bergens aftenblad) der han forteller om sine syv års erfaring med jordfrukten.


Ola Hamarsbøen

Øverst i Hallingdal, i ei lita bygd (men stor kommune) kalt Hol, bodde gårdbruker, lensmann (samt lærer og handelsmann) Ola Hamarsbøen. Han var sprek, nysgjerrig på alt som var nytt og skal ha tatt turen over til Hardanger for å hente seg potet hos Hjeltnes i Ulvik. Hjeltnes skrev artikkelen om kartoffel som ble trykket i den tids avis for Bergen huus stift. (Avisen fra denne perioden finnes i riksarkivets hvelv og er en del av vår kulturarv).

Det er usikkert om Hamarsbøen har fått tak i boka til Hertzberg eller lest artikkelen til Hjeltnes, men sannsynligvis var det Hjeltnes sin artikkel som utløste nysgjerrigheten ettersom det skal ha vært på Hjeltnes at Hamarsbøen fikk tak i sin "kanteføl", som stammer fra det danske ordet "kartoffel".

Poteten ble ikke så godt mottatt som mat, ikke over natten slik man kanskje skulle tro. Jordfrukten har den egenskapen at en hver potet fungerer som et frø til nye avlinger og får utvekster etterhvert som tiden går, og den får mer lys på våren. Det var ikke mye kunnskap om hverken lagring eller bruk før Hertzberg kom med sin bok, Hjeltnes med sin artikkel og Hamarsbøen med sin erfaring. Faktisk ble de ni ungene til Ågot og Ola Hamarsbøen bare kalt for "kanteføllaget" av de andre ungene på bygda, fordi far deres dyrka denne litt merkelige frukten. Heldigvis ble "kanteføllaget" forvandlet til et mer positivt uttrykk etterhvert som tiden gikk.

I 1778 fikk Ola Hamarsbøen en premie fra "Det Kongelige Danske Landhusholdingsselskab" (etabl. 1769). Han fikk en premie på 5 riksdaler for 20 tønner med "kartofler". Selskapet valgte å styrke premien til Hamarsbøen med ytterligere 3 riksdaler ettersom han var den første i sognet til å dyrke potet. Dette er grunnen til at vi liker å kalle kantefølflak for en "kulinarisk kulturarv fra 1778".

I og med at man har kalt poteten for "kanteføl" i Buskerud, helt ned til Hurum ved Oslofjorden tyder det på at Hamarsbøen var den første i fylket til å dyrke potet. Det dialektiske ordet for potet på Hallingdalsdialekten er nettopp "kanteføl". Poteten kalles for "kanteføl" i nedre deler av Valdres også. I den øverste delen (som ligger geografisk nærmere Lærdal) kaller de poteten for "jordeple – kanskje som en følge av Atche sin dyrking av "aardappel"?

Dersom du vil lese mer om lensmannsslekten Hamarsbøen kan vi anbefale at du åpner boka "Brev heim" som Torstein Seim (onkelen til Stian) har skrevet. I denne boken kan man lese brev som tre av sønnene til Ola og Ågot skrev hjem når de la ut på sin reise til Vestlandet. 

Som en artig faktaopplysning kan nevnes at den ene sønnen til Ola og Ågot (Svend) slo seg ned som skipsreder i vest, og at i huset som han kjøpte på Karmøy i 1789, så finnes det i dag en delikatesse-restaurant. Kanskje de har Kantefølflak som en del av menyen?


Flere teorier

Historien om potetens vei til Norge er hentet fra ulike kilder (som du finner nederst på denne siden). Det finnes flere teorier fra opplysningstiden om potetens etablissement i Norge. Handelsfolk skal ha tatt med poteten til Norge via Sverige, med stor sannsynlighet til Hedmark. Det finnes dagbøker som viser til tidlig potetdyrking på Sørlandet (rundt 1757), og til og med skal det være notater som viser til dyrking av potet i Norge så tidlig som på 1600-tallet. Som prost så ble man regnet som embetsmann på 1700-tallet, og prestene hadde sin utdannelse fra København, de var flinke til både å snakke og skrive for seg – derfor er det kanskje lettest å finne opplysninger og dokumenter fra arbeidet til disse personene. Vi vet og at poteten skal ha kommet til Norge via soldater som hadde vært på reise og i ulike former tatt seg inn til den norske kjøkkenet.


I dag

Det dyrkes i dag 300.000 tonn med potet i Norge hvert år. Poteten er faktisk den tredje viktigste matvaren i verden, og det er bare ris og korn (hvete) det dyrkes mer av.

Historisk sett har råvaren reddet oss fra hungersnød under handelsblokkade som følge av kriger og uår med dårlig klima. Du finner et utvalg bilder fra det moderne landbruket der det dyrkes potet for flak (chips eller gull om du vil) på våre nettsider om landbruket, og du kan lese mer om poteten i det moderne samfunnet på norskmat.no

Hamarsbøenfamilien er i dag en produsent av ost, som del av www.ostebygda.no. Kuene som beita på gården til Hamarsbøen på 1700-tallet er i slekt med kuene som beiter på gården i dag. Dette er grunnen til at vi ville ha en god ostevariant i vårt sortement. Les mer om smakene våre her.

Vi håper våre kantefølflak faller i smak.

På bilete i toppen: Lars Hamarsbøen på stølen i Havsdalen. Lars er etterkommer av Ola Hamarsbøen i vår historie om Kanteføl. Foto: Paul Arthur Lockhart /Ostebygda